Alt stort lykkes kun når mennesket er begge deler like sterkt

Holzweg

Markveien,
av Martin Heidegger, oversatt av Egil A. Wyller.

Den løper fra gårdshaveporten til Ehnried. Slottshavens gamle lindetrær holder øye med den over muren, hvor den ved påsketider lyser opp mellom den spirende utsæd og de våknende enger, eller ved juletider snetung forsvinner bak nærmeste høydedrag. Fra korset i marken bøyer den av mot skogen. I skogbrynet hilser den i forbigående en høy ek, ved hvis fot står en rått tilhugget benk.

På den lå undertiden dette eller hint skrift av de store tenkere, som en ubehjelpsom ungdom forsøkte å tyde. Når gåtene trengte på og ingen utvei bød seg, hjalp markveien. For den leder foten på føyelig sti stille gjennom vidden av det karrige land.

Tenkningen går i de samme skrifter eller ved egne forsøk stadig påny på den sti, som markveien trekker gjennom lendet. Veien forblir den tenkendes skritt like nær som landmannens, når han i morgengryet går til slåtten.

Oftere med årene leder eken ved veien tanken hen på tidlig lek og første beslutning. Når til tider en ek falt for slaget fra tømmerøksen midt i skogen, søkte faren straks gjennom tykningen og over solfylte skoggløtt hen til det skur som var ham tilvist som verksted. Her bedrev han tenksomt sitt virke i pausen mellom tjenestene ved tårnuret og klokkene, som begge holder oppe en egen forbindelse med tid og timelighet.

Men av ekebarken skar guttene sine skip, som utstyrt med tofte og ror svømmet i Mettenbekk eller Skoledammen. Lekens verdensreiser kom ennu lett til sitt mål og fant atter tilbake til stranden. Det drømmeaktige ved slike reiser ble den gang skjult i en ennu knapt synbar glans, som lå over alle ting. Morens øye og hånd hegnet om deres rike. Det var som om hennes uuttalte omsorg voktet alt vesen. Disse lekens verdensreiser visste ennu intet om vandringer, hvor alle strender legges bak. I mellomtiden begynte ekevedens hårdhet og duft å tale mer merkbart om den langsomhet og støhet treet vokser med. Eken selv lot si, at i slik vekst alene blir det grunnlagt som varer ved og bærer frukt, – at det å vokse vi si: å åpne seg for himmelens vidde og samtidig ha rot i jordens dunkle dyp, – at alt gedigent bare lykkes når mennesket like sterkt er begge deler: beredt for den høyeste himmels fordring og holdt oppe i den bærende jords beskyttelse.

Stadig sier eken det til markveien, som sikker på sin sti kommer forbi den. Alt som har sitt vesen omkring veien, samler den inn, og den bringer hver den som går på den, hva hans er. De selvsamme åkrer og engefall ledsager markveien til hver årstid med en stadig annen nærhet. Om alperekkene over skogene svinner hen i kveldsdemringen, om lerken stiger i sommermorgenen der hvor markveien svinger seg over et bølgende høydedrag, om østenluften stormer hitover fra den egn hvor morens hjembygd ligger, om en vedhugger ved kveldsleite sleper sitt risknippe til arnen, om en innhøstningsvogn humper hjemover i markveiens furer, om barn plukker de første nøkleblomser i engkanten, om tåken legger dagelang sitt trykk og sin tyngsel over lendet, – alltid og allestedsfra står omkring markveien tilsagnet fra det selvsamme: Det enkle bevarer det gåtefulle ved det vedvarende og det store. Av seg selv tar det inn hos menneskene og trenger dog lang grotid. I det uanselige ved det alltid samme skjuler det sin velsignelse. Vidden av alt som har vokset opp og roer seg rundt veien, som danner verden. I det uuttalte ved deres sprog er, som den gamle lærde og livskloke mester Eckhart sier, Gud, først Gud.

Men markveiens tilsagn taler bare så lenge der finnes mennesker som, født i dens luft, kan høre det. De er lydhøre overfor sin herkomst , og ikke i sine påfunns vold. Mennesket forsøker ved sin planlegging forgjeves å bringe jordkloden i en orden – så lenge det ikke er innordnet markveiens tilsagn. Den fare truer, at dagens barn overhører dens tale. Bare apparatenes larm faller dem i øret, og den holder de nesten for Guds stemme. Så blir mennesket adspredt og veiløst. For den adspredte synes det enkle ensformig. Det ensformige kjeder. De kjede finner så bare ensformighet. Det enkle er forsvunnet. Dets stille kraft er sivet bort.

Antallet av dem som ennu kjenner det enkle som sin ervervede eiendom, forringes nok raskt. Men de få vil overalt bli de bestående. Engang formår de ut fra markveiens milde makt å overleve atomenergiens kjempekrefter, som menneskets beregninger har utpønsket og gjort til lenker om dets egen handlekraft.

Markveiens tilsagn oppvekker et sinn som elsker det frie, og som på et gunstig sted også lar tyngselen springe over i frydefull avklarethet. Den verner mot det blotte arbeids uvesen som, bedrevet for seg alene, bare fremmer det intetsigende.

I markveiens årstidsvekslende luft trives den vitende fryd, hvis mine ofte syndes tungsindig. Denne lyse viten er den kyndiges. Ingen oppnår den som ikke har den. De som har den, har den fra markveien. På den sti møtes vinterstormen og innhøstingsdagen, treffes forårets bevegsomme virke og høstens saktmodige hendøen, ser ungdommes lek og alderens visdom hinannen. I en eneste samklang, hvis ekko markveien tyst bærer med seg hit og dit, blir dog det hele frydefullt avklaret.

Den vitende fryd er en port til det evige. Dens dør dreier seg i hengslene, som engang ble smidd av kyndig smed ut av tilværelsens gåter.

Fra Ehnried vender veien tilbake til gårdshaveporten. Bort over den siste høyde fører dens smale bånd gjennom en flat senkning hen til bymuren. Matt lyser den i stjerneskinn. Bak slottet stiger tårnet av St. Martinskirken. Langsomt, nesten nølende, dør elleve timeslag hen i natten. Den gamle klokke, hvis rep guttehender ofte slet seg varme på, skjelver under slagene fra timehammeren, som har et dystertpussig ansikt ingen glemmer.

Stillheten blir ved dens siste slag enda stillere. Den rekker ut til dem som gjennom to verdenskriger ble ofret før tiden. Det enkle er blitt enda enklere. Det alltid selvsamme forundrer og løser. Markveiens tilsagn er nå helt tydelig. Taler sjelen? Taler verden? Taler Gud?

Alt taler ut forsagelsen henimot det selvsamme. Forsagelsen tar ikke. Forsagelsen gir. Den gir det enkles uuttømmelige kraft. Tilsagnet gjør hjemmehørende i en lang herkomst.