Bryt frem, du skjønne morgengry,
lys opp i himmelbrynet!
Du hyrdeflokk, la skrekken fly
for englen vil forkynne
at dette svake barnets røst
skal være deres fryd og trøst,
og dertil Satan tvinge
og fred på jorden bringe.
Her hviler i den mørke stall
en hersker over verden all.
Der oksen engang søkte inn,
der ligger nå en gutt så fin.
Sov nå, min kjære, og nyt her din ro,
våkne så opp fra ditt fattige rede!
Fryde seg bryst
og juble med lyst,
del med oss vårt hjertes glede!
Hva han har gjort, det viser klart
kjærlighetens egenart.
Nå jubler glad hans kristenhet
og takker ham i evighet.
Kyrieleis!
Gud, din godhet og din miskunn
trøster oss og gjør oss fri.
Og din kjærlighet og nåde
som du underfullt lar råde,
gjør den troskap du vil by,
alltid ny.
Nå viker mørket for ditt skinn,
i natten stråler dagen inn.
Led oss på dine veier
så vi kan se din herlighet
og vinne evig seier!
Gud, når den stolte fiende snøfter,
da gi at vi i troen løfter
mot himlens krefter våre blikk!
Vi kan når fienden vil bite,
på deg alene tro og lite,
og trøstig stå mot alle stikk.
Nå kan min fiende gjerne prøve
min hjertefred fra meg å røve,
mitt skjold og vern er alltid nær!
Ja, kom og sett din lumske snare,
og tru meg med all verdens fare,
dog se, min Frelser bor nå her!
Juleoriatoriet av J.S. Bach, hentet fra andre, tredje og sjette kantate. Tekst: Picander (Christian Friedrich Henrici). Første gang fremført i Nikolaikirken, Leipzig i tidsrommet 25. desember 1734 til 6. januar 1735. Norsk gjendiktning: Ragnar Grøm.



