Dokumentets fulle tittel er oversatt “Encyklika Gud er kjærlighet, av pave Benedikt XVI, til biskopene, prestene og diakonene, til ordensfolk, og til alle de troende, om den kristne kjærlighet.”
“I en verden hvor Guds navn til tider forbindes med hevn, eller kanskje til og med en plikt til hat og vold, er dette budskapet både høyaktuelt og av helt praktisk betydning. Av denne grunn ønsker jeg i min første encyklika å snakke om den kjærlighet som Gud har gitt oss, og som vi skal dele med andre.”
Videre viser han til det at “kjærlighet” i dag har blitt det mest “brukte og misbrukte ord, et ord som vi knytter svært ulike betydninger til.”
Encyklikaen har to hoveddeler: Første del tar for seg begrepet kjærlighet og knytter dette til den menneskelig kjærlighet. Andre del omhandler den mer konkrete utøvelse av nestekjærlighet, særlig i kirkelig sammenheng.
Sammendrag:
Encyklikaen artikulerer seg i to store deler. Den første kommer med en teologisk-filosofisk refleksjon om «kjærligheten» i dens forskjellige dimensjoner – eros, filía, agape – og går nærmere inn på noen essensielle kjennetegn ved Guds kjærlighet til mennesket og ved det indre bånd som denne kjærlighet har med den menneskelige. Den andre del behandler den konkrete utøvelse av kjærlighetsbudet overfor nesten.
Første del
Begrepet «kjærlighet», et av de mest brukte og også misbrukte ord i dagens verden, legger beslag på et vidt semantisk felt. I mangfoldet av betydninger rager imidlertid den mellom mann og kvinne frem som grunntypen på kjærlighet par excellence som i den greske antikken ble kvalifisert ved ordet eros. I Bibelen, og fremfor alt i Det nye testamente, blir begrepet «kjærlighet» utdypet – en utvikling som kommer til uttrykk ved overskridelsen av ytterfeltene for ordet eros til fordel for begrepet agape for å uttrykke en oppofrende kjærlighet. Dette nye syn på kjærligheten, en av kristendommens essensielle noviteter, er ikke sjelden blitt bedømt på en totalt negativ måte som forkastelse av eros og av det legemlige. Selv om også tendenser av en slik art har funnet sted, er den dype mening med dette begrep en annen. Eros, plassert i menneskenaturen av menneskets egen Skaper, behøver disiplin, renselse og modning for ikke å miste sin opprinnelige verdighet og for ikke å degradere seg til utelukkende «sex» ved å bli en vare. Den kristne tro har alltid betraktet mennesket som en væren der ånd og materie finner sammen for å oppnå og utvikle seg derfra til en ny edelhet. Utfordringen til eros kan sies å være å nå opp til det stadium i mennesket der kropp og sjel finner tilbake til den perfekte harmoni. Kjærlighet blir «ekstase», ja nettopp det-, dog ikke ekstase i betydningen et forbigående øyeblikk av beruselse, men som en permanent utvandring fra det lukkede jeg i seg selv til sin egen frigjøring i det å gi seg selv, og da spesielt i gjenoppdagelsen av selvet, ja til og med i oppdagelsen av Gud; på denne måte kan eros løfte den menneskelige væren «ekstatisk» mot Gud. Endelige krever eros og agape at de aldri må være fullstendig adskilt, det ene fra det andre, ja til og med i den utstrekning begge ut fra forskjellige dimensjoner mer finner den rette balanse, i samme utstrekning vil man mer kunne realisere kjærlighetens sanne natur. Også dersom eros innledningsvis fremfor alt er begjær, vil den så i det å nærme seg til en annen person alltid mindre spørre etter noe for seg selv, alltid mer søke den andres lykke, den vil gi seg selv og begjære å «realisere seg selv gjennom» den andre: således kobler den seg til i dette og den utfolder seg i et øyeblikk av agape.
I Jesus Kristus som er Guds inkarnerte kjærlighet, når eros-agape sin mest radikale form. I døden på korset uttrykte Jesus ved å gi seg selv for å reise opp og frelse mennesket kjærligheten i den mest sublime form. Med denne offergjerning har Jesus garantert et varig nærvær formidlet ved innstiftelsen av Eukaristien der han under brødets og vinens skikkelse gir seg selv som den nye manna som forener oss med ham. Ved å delta i Eukaristien blir også vi trukket med i dynamikken i hans givelse. Vi forener oss med ham og på samme tid forener vi oss med alle de andre som han gir seg til; slik blir vi alle «ett eneste legeme». På den måte blir kjærligheten til Gud og til ens neste virkelig føyd sammen. Det dobbelte kjærlighetsbud er, takket være dette møte med Guds agape, ikke mer alene et krav: kjærligheten kan være «påbudt» fordi den først er gitt.
Annen del
Nestekjærligheten rotfestet i Guds-kjærligheten er, utover det å være mer enn en plikt for hver enkelt troende, også dette for det indre kirkelige fellesskap som i sin karitative aktivitet skal gjenspeile den trinitariske kjærlighet. Bevisstheten om en slik plikt har hatt konstituerende relevans i Kirken like fra dens begynnelse (jf. Apg 2,44-45), og svært så hurtig manifesterte også behovet for en viss organisasjon seg som forutsetning for en av dens mer effektive oppfyllelser. Slik dukker «diakonien» opp i Kirkens fundamentale struktur som kjærlighetens tjeneste utøvd formidlende overfor nesten og på ordinær måte – en konkret tjeneste, men på samme tid også en åndelig (jf. Apg 6,1-6). Med Kirkens progressive utbredelse ble denne utøvelse av kjærligheten bekreftet som et av dens essensielle områder. Kirkens innerste natur uttrykker seg i en trippelplikt: forkynnelse av Guds ord (kerygma-martyría), feiring av sakramentene (leiturgía), den karitative tjeneste (diakonía). Dette er plikter som forutsetter hverandre gjensidig og ikke kan være adskilt, den ene fra den andre.
Fra 1800-tallet av har det hevet seg en fundamental innvending mot Kirkens karitative aktivitet: den skulle stå i motsetning til – så ble det sagt – rettferdigheten, og den skulle ved å virke som system sikte inn på konservering av status quo. Ved fullbyrdelsen av de enkelte kjærlighetsverk skulle Kirken begunstige opprettholdelsen av det urettferdige system ved støttende gjerning overfor et eller annet utholdelige og likeså ved bremsende gjerning i forhold til opprør og potensiell omveltning i retning av en bedre verden. I denne mening hadde marxismen for verdensrevolusjonen og for dens forberedelse angitt det sosiale problem som universalmiddelet – en drøm som i mellomtiden er svunnet hen. Det pavelige læreembete, for å begynne med Leo XIIIs encyklika Rerum novarum (1891) og like til Johannes Paul IIs trilogi av encyklikaer(Laborem exercens [1981], Sollicitudo rei socialis [1987], Centesimus annus [1991]), har møtt med voksende påtrengenhet det sosiale spørsmål, og i møte med alltid nye problematiske situasjoner har det utviklet en meget artikulert sosiallære som frembyr en god gyldig orienteringshjelp i forhold til Kirkens læremessige grenser.
Skapelsen av en rettferdig samfunns- og statsorden er dog politikkens sentrale plikt som følgelig ikke kan være pålagt umiddelbart av Kirken. Den katolske sosiallære vil ikke tildele Kirken makt over staten, men ganske enkelt rense og opplyse tanken idet den frembyr dens eget bidrag til formasjon av samvittigheten for at rettferdighetens sanne fordringer kan bli forstått, anerkjent og derpå også realisert. Dog finnes det ingen statlig ordning, uansett hvor rettferdig, som kan gjøre kjærlighetens tjeneste overflødig. Den stat som endelig ved enhver eventualitet vil satse på en byråkratisk institusjon som ikke kan sikre det essensielle bidrag til det lidende menneske – ethvert menneske – trenger den personlige vielse. Den som vil utrydde kjærligheten, han innretter seg på å utrydde mennesket som menneske.
En positiv bieffekt av globaliseringen i vår tid manifesterer seg i det faktum at omsorgen for nesten overskrider nasjonalstatenes grenser og tenderer til å utvide sine horisonter til verdenssamfunnet. Statens strukturer og de humanitære foreninger støtter på forskjellige måter opp under den solidaritet som utvises av det borgerlige samfunn: Man har således utformet mangfoldige organisasjoner med karitative og filantropiske mål. Også i Den katolske kirke og i andre kirkesamfunn har det vokst frem nye former for karitativ aktivitet. Mellom alle disse innretninger er det ønskelig at man stabiliserer et fruktbart samarbeid. Naturligvis er det viktig at Kirkens karitative aktivitet ikke mister sin egen identitet ved å la seg oppløse i de vanlige hjelpeorganisasjoner og ved å bli en enkel variant, men den tar vare på hele stråleglansen fra essensen av den kristne og kirkelige nestekjærlighet. Derfor:
«Gud er kjærlighet, og den som lever i kjærligheten, lever i Gud, og Gud i ham.» (1 Joh 4,16) Disse ord med hvilke denne encyklika begynner, markerer den kristne tros sentrum. I en verden der Guds navn fra tid til annet blir forbundet med hevn eller endog med hat og vold, er det kristne budskap om Gud som Kjærligheten av største aktualitet.
- Den kristne karitative aktivitet må utover sin profesjonelle kompetanse basere seg på opplevelsen av et personlig møte med Kristus, han hvis kjærlighet har rørt ved hjertet til den troende ved å vekke i ham kjærligheten til nesten.
- Den kristne karitative aktivitet må være uavhengig av partier og ideologier. Den kristnes program – den barmhjertige samaritans program, Jesu program – er «et hjerte som ser». Dette hjerte ser hvor det er behov for kjærlighet og handler på den deravfølgende måte.
- Den kristne karitative aktivitet må for øvrig ikke være et middel til en funksjon av den type som i dag blir anført som proselyttisme. Kjærligheten er gratis; den blir ikke utøvd for å nå andre mål. Men dette betyr ikke at det karitative virke må, for å si det slik, sette Gud og Kristus til sides. Den kristne vet når det er tid til å tale om Gud og når det er rett å tie om ham og nøye seg med utelukkende å tale kjærlighet. Kjærlighetens høysang av den hellige Paulus (jf. 1 Kor 13) må være Magna Carta for den indre kirkelige tjeneste for å verne den mot faren for å degradere seg til ren aktivisme.
I denne kontekst og ansikt til ansikt med den påtrengende sekularisme som kan båndlegge også mange kristne engasjert i det karitative arbeid, er det nødvendig igjen å bekrefte bønnens viktighet. Den levende kontakt med Kristus forhindrer at opplevelsen av umåteligheten i behovet og i egne grenser kan utvirke på den ene side å skyve den handlende inn i en ideologi som nå pretenderer å gjøre det som Gud ikke følger opp slik det synes å være, og på den andre side å bli fristet til å gi etter for inerti og resignasjon. Den som ber, ødsler ikke sin tid, heller ikke om situasjonen synes å fremdrive ene og alene handling, og heller ikke pretenderer han å skifte ut eller korrigere Guds planer, men han søker – med Maria og helgenene som forbilder – å skaffe i Gud lyset og kraften fra kjærligheten som overvinner enhver dunkelhet og egoisme som er nærværende i verden.
